Generelt om Lov om produktkontroll og forskrift
Lov om produktkontroll gjelder også frivillige
Lov om produktkontroll pålegger alle virksomheter som tilbyr forbrukertjenester i Norge – også kajakklubber – å vise aktsomhet og «treffe rimelige tiltak» for å ivareta brukernes helse og sikkerhet. En fersk juridisk utredning* gjør det klart at også frivillige organisasjoner må forholde seg til disse lovbestemmelsene, også for mer løselig organiserte tilbud.
*Utredningen er utført av advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA for klatreforbundet.
Arrangørenes plikter
«Forbrukertjenester» omfattes av lovens bestemmelser uten hensyn til om tjenesten er betalt eller ikke, og uavhengig av om den tilbys av næringsdrivende eller frivillige. Lovens bestemmelser og forskriften om internkontroll vil dermed gjelde for enhver form for organisert aktivitet i regi av klubber og foreninger.
Hva betyr dette i praksis? I hovedsak kan vi si at det dreier seg om fire plikter som arrangørene må oppfylle:
- Opplysningsplikt: Deltakerne skal gis tilstrekkelig informasjon til at de selv kan «vurdere sikkerheten ved arrangementet og eventuelt sikre seg mot fare, med mindre dette klart fremgår uten slik informasjon». Deltakerne må altså få klart for seg nøyaktig hva tilbudet går ut på, hvilke risiki som kan foreligge (utover de som er åpenbare), hva som er arrangørens ansvar og hva som er deltakernes eget ansvar, samt hva som kreves av deltakerne.
- Aktsomhetsplikt: Denne omfatter stort sett den samme aktsomheten vi er pålagt på alle livets områder, nemlig å gjøre det vi med rimelighet kan forventes å gjøre for å unngå å utløse ulykker.
- Kunnskapsplikt: Arrangøren skal ha tilstrekkelig kjennskap til risiki forbundet med arrangementet og kompetanse til å yte forbrukertjenesten på en forsvarlig måte. Arrangøren må også passe på at engasjerte instruktører/turledere/ledsagere har tilstrekkelig kompetanse og «tilgang til nødvendig utstyr og materiale». Det er opp til arrangøren å vurdere hva som er «tilstrekkelig kompetanse».
- Plikt til risikoanalyse og forebyggende tiltak: Arrangøren skal gjøre en systematisk vurdering av hvilke risiki for helseskade som kan forekomme eller oppstå, og treffe de tiltakene som anses fornuftige og nødvendige for å forebygge disse.
Praktisk tillemping av lovens krav
Lovens krav er uomgjengelige, men det er viktig å gi dem en praktisk tillemping som tjener hensikten, nemlig økt sikkerhet. Tiltak og prosedyrer bør ikke bli for omfattende, for da vil de sannsynligvis virke mot sitt formål. Ved mange av de aktuelle arrangementene kan tiltakene tilpasses til deltakere med høyt ferdighetsnivå og gode evner til å ta vare på sin egen sikkerhet.
Det viktige er at det gjøres praktiske og systematiske vurderinger som kan sikre at risikoen for ulykker på et arrangement blir så liten som mulig. Arrangøren må på forhånd ha skaffet seg kunnskap om risikoen som er forbundet med aktivitetene på samlingen, og sørge for at risiko utover det som er klart og åpenbart blir formidlet til deltakerne. Videre bør man ut fra aktsomhetsplikten opplyse om hva slags ferdighetsnivå som er forventet og vanskelighetsgraden på aktivitetene som samlingen legger opp til.
Kravene til arrangøren blir åpenbart større når man har å gjøre med deltakere som har dårligere forutsetninger for å ivareta sin egen sikkerhet, eksempelvis barn eller nybegynnere. Arrangørkravene vil også bli større når risikoen er stor.
Kravet om skriftlighet må ses i forhold til hva som er nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse. Opplegget kan være enkelt ved enkle arrangement for selvhjulpne deltakere; eller mer omfattende når omstendighetene krever det. Skriftligheten skal i første rekke tjene til å dokumentere (og sikre) at det er systematikk bak de forebyggende tiltakene, ikke bare tilfeldige vurderinger, og omfanget må vurderes deretter.
Ansvar for ulykker?
Uaktsomhet og/eller mislighold av produktkontrolloven kan lede til både erstatnings- og straffansvar, men som regel vil arrangørene ha sitt på det tørre så lenge de holder seg til et praktisk, jordnært og noenlunde systematisk opplegg for å ivareta påregnelige farer og risiki, og ellers utviser alminnelig aktsomhet.
Loven pålegger arrangørene klare og viktige plikter, men den fritar ikke deltakerne for det normale ansvaret for å ivareta sin egen sikkerhet. Loven gjør det også klart at «mottaker av forbrukertjeneste skal vise aktsomhet ved benyttelse av tjenesten.» Vi kan legge til grunn at alle åpenbare risiki som deltakerne selv har forutsetninger for å gardere seg mot, kan anses som akseptert.
I norsk rettspraksis er skyld en forutsetning for å pådra seg subjektivt erstatningsansvar ved en ulykke. Skadevolder må ha begått en klart uaktsom handling – altså handling mot bedre vitende – og det må være en direkte årsakssammenheng mellom uaktsomheten og ulykken. (Det må dessuten foreligge et økonomisk tap som kan erstattes.) I denne sammenhengen kan vi slå fast at en eventuell ulykke ikke vil kunne lastes arrangøren før det kan påvises at uaktsomhet eller mangler ved arrangementet har vært direkte utløsende for ulykken.
En dom i Dalane tingrett fra 2007 kan også kaste lys over hva som skal til for å utløse erstatnings- og straffansvar ved ulykker. Dommen omhandler en dødsulykke i forbindelse med organisert juving, der det ansvarlige firmaets innehaver ble dømt både etter straffeloven og for mislighold av bestemmelsene i lov om produktkontroll. Sentralt i domspremissene var at det tidligere hadde skjedd ulykker på samme sted, at firmaets instruktører kjente til at et tidligere sikringstiltak ikke lenger var på plass, og – viktigst – at systematiske risikovurderinger ville ha ført til nye tiltak som med stor sannsynlighet ville ha forhindret ulykken. Se omtale av saken på Miljøkrims nettside.
Les mer
• Vegleder om risikoanalyse for risikofylte forbrukertjenester (DSB)
• Lov om produktkontroll
• Internkontrollforskriften
• Omtale av Dorgefossdommen